Tekster Fra boken

"På selverkjennelsens vei"

av

Yvonne Rosten

Om glede

Vil jeg skrive

 

Gledens gave

Den er stor

 

Glede er

En tilstand som

Forplanter seg

På denne jord

 

Gjennom

Sitt varme smil

Gjennom

Sine varme blikk

Smeltes

Mange hjerter

Som lenge var

Granitt

 

Takk

For denne gaven

Denne gaven

Den er min

Og for at

Alle

Som vil ha den

Kan trykke den

Til sitt bryst

Og kalle den for

 

Sin

I total

Beundring

Møtte han havet

For første gang

 

Han

 

Smakte på det

 

Badet i det

 

Så på det

 

Tok det

I sine hender

 

Kunne rett og slett

Ikke forstå

 

Hvordan noe

Så stort

Så helt

 

Samtidig

Kunne få plass

I hans små hender

 

Plutselig

 

I et lite øyeblikk

 

Av dyp erkjennelse

 

Forsto han

At

Hans egen

Ånd

 

Gikk hånd i hånd med

Alle andres ånd

 

Hel

Men likevel

Separat

 

Som vanndråpene

 

I det store hav

 

Den enkeltes

Sannhet

Om seg selv

Danner deres filter

Som den enkelte

Betrakter

Verden ut i fra

 

Om du tror

Du ikke

Er verd noen ting

Vil du hele tiden

Lete

Legge merke til

Ting som

Skjer

Sies

Som bekrefter

Ditt perspektiv

 

Tror du derimot

At du

Er like mye verd

Som alle andre

Vil du

Møte verden

Med et helt annet blikk

Få helt andre

Bekreftelser

Som bekrefter

Ditt perspektiv

 

Slik

Vil hver enkelt

Faktisk være

Sin egen

Skaper

 

Sin egen

Lykkes smed

Din motgang

Kan være

Din gave

Akkurat det

Du trenger

 

For å tenke nytt

 

Akkurat det

Som skal til

For å få deg

Ut

Av rigide

Vante mønster

 

Akkurat det

Som skal til

For at du

Skal kunne

Ta i mot livet

 

På nytt

 

Så

Ta imot motgang

På lik linje

Med din medgang

For

 

Du kan aldri vite

Hvilken gave som der

Ligger skjult

Som pesten i paradis

Herjet du

Mitt liv

Maktesløs

Betraktet jeg

Dine herjinger

Maktesløs

Så jeg deg

Ødelegge

Hele mitt fundament

 

Nå

I ettertid

Når igjen mitt paradis

Er gjenoppbygd

Ser jeg

At grunnmuren

I mitt forrige paradis

Var for spinkel

Tålte ikke

Herjingen din

 

Nå

I ettertid

Ser jeg at jeg selv

Lot

Pesten herje i mitt paradis

At jeg

Faktisk selv

Inviterte den inn

 

Nå

I ettertid

Ser jeg

At pesten som herjet mitt paradis

Faktisk var nødvendig

For at jeg skulle finne

Mitt sanne paradis

Med grunnmurer så tykke

Så stødige

At selv ikke

Den verste storm

Kan rikke

Ved mitt paradis igjen

Hat

Er enkelt

Når man er

Splittet

Fra seg selv

 

Da

Er det enkelt

Å projisere

Egne uforløste

Følelser på

Den andre

Som

For en liten stund siden

Var så godt

Som

En del

Av

Oss selv

 

Er det ikke egentlig

Følelsene

Som bringes opp

I oss

Vi hater

 

Er det ikke egentlig

Motstanden

I vårt hjerte

Vår veldige

Smerte

Vi 

Forveksler

 

Med det å

Hate

Mennesket

Vi engang

Elsket

Av hele vårt

Hjerte

 

 

 

Ditt vesen

Er menneskelig

Og trenger

Visstnok klær

Men det som gir deg

Ekte glede er

Ikke

Nye klær

 

De

Gir bare

Kortvarig

Glede

I denne verden her

 

Ekte glede

Ligger i

Å

Bli mer og mer

Av deg selv

Ikke

Noen annen

Enn

Deg selv

 

Ekte glede

Ligger i å

Være den

Du er kommet

For å være

 

Ekte glede

Ligger i det å

Finne akkurat det

Som gjør

 

Deg

Så spesiell

  Hvordan har det seg

At mennesker

Kan føle seg

Så separert

Fra andre

Og

Seg selv

At selv det

Å se

Et annet menneske

Inn i øynene

Kan være en

Enorm belastning

 

Hvordan har det seg

At selv

De minste ting

Kan være like

Uoverkommelige

Som det å

Klatre til topps

På det høyeste fjell

 

Hvordan har det seg

At noen

Kaster seg ut

i livet

Mens andre

Stivner av frykt

For alt fremmed og nytt

 

Hvordan har det seg

At jeg lurer på

Slike selvfølgelig ting

For svaret

Er jo så enkelt

Og 

Ligger selvfølgelig i

 

Den enkeltes

Evne

Til å fylle seg selv

Helt

 

 

 

Alle mennesker

Har

 

Uansett

Tittel

Religion

Eller

Misjon

I eget liv

 

Samme verdi

 

En tittel

Har ingenting

Å si

På den enkeltes

Verdi

 

Dette fordi

 

Verdien

Til den enkelte

Kun kan fastsettes

På bakgrunn

Av det faktum

 

At

De er

 

Det er

Ikke nok å

Kjenne

Visdommen

Med ditt sinn

For å transformere

Ditt liv

 

Visdommen

Må erkjennes

I ditt hjerte

 

Vises

I dine handlinger

 

Først da

Er den helt og holdent

Din

 

Men

Som trøst

Kan jeg si

At

 

Om visdommen bare er kjent

I ditt hode

 

Vet du

I alle fall 

Hvor

Du

Er på vei

Lyset flerret

Gjennom himmelen

Slo

Mannen til jorden

 

Hvordan

Kan du gjøre dette mot meg

Ropte mannen

Jeg

Har da ikke gjort noen ting

 

Han knyttet neven

Opp mot himmelen

I vantro

Maktesløshet

 

En stemme lød

Som et tordendrønn

 

Du

Mitt kjære barn

Er ikke blitt annet

Enn merket

 

Ditt merke

Skal vise seg

Å være

Din sanne styrke

 

Fra nå av

Skal du gå ut

Å dele av din viten

 

Det er derfor

Erfaringens merker

Er til

 

Vis

Alle du møter

At deres liv har verdi

 

At alt

Har verdi

 

At selv

Den dypeste smerte

Kan være døren

Til det fri

 

 

Når

De føler seg

Tomme og fredløse

Ingen

Løsninger kan se

 

Be dem

Vende seg

Innover

Til sin egen kilde

 

Be dem

Finne ut

Hvorfor

Akkurat de

Er til

 

Be dem

Finne ut

Hva

De brenner for

I dypet

Av sitt hjerte

 

Hva

Har de å gi

 

Så sant

De følger sitt hjerte

Blir de selv

Beriket

Bare ved

Å være til

 

Er det sant ropte mannen

 

Reiste seg

Kostet av seg

Støv og skitt

 

Da er jeg evig

Takknemlig

For denne tragiske fallitt

 

For jeg har blitt

Beriket

I store åndedrag

 

Mine dager

Kan aldri 

Bli som før

Takknemlighet

For livet

Glede

Over det en har

Er nøkkelen til livet

Og gleden

Du engang

Bar

 

La hjertet snakke

Fremfor sinnets

Fordømmende ord

 

La kilden

I ditt vesen

Gjennomstrømme

Alle andre

Som også

Hos deg bor

 

Du

Kan ikke forvente

At hele verden

Skal endre seg

For deg

 

Si til andre

At alt er deres feil

 

Da

Må du nok samle mot

Til å

Se i

Eget speil

 

Det

Du fordømmer

Hos andre

Er

Speilbildet

Av

Deg selv

 

Andre

Viser deg kun

Det du

Fornekter

Hos deg selv

 

Det du

Sier om andre

Forteller kun

Om deg

Og

Ditt behov

For å fordømme

Bedømme

 

Derfor

Må du begynne på

Forandringens vei

Med

Å se i eget speil

 

Ikke

Peke finger

Mot andre enn

Deg selv

 

Når du så

Forandrer

Deg selv og dine ord

Kan du se forandringene

Sette sine spor

I andre

Der du bor